Creative Commons - Opphavsrett for fremtiden?

Av Marius S. Vikene, oktober 2005

En stadig større andel av alle typer kulturelle uttrykk produseres og bearbeides digitalt. Spørsmål rundt opphavsrett er derfor mer aktuelt enn noensinne.

Creative Commons er en ikke-profitt-organisasjon etablert i USA hvis oppgave er å forvalte et alternativ til tradisjonell opphavsrett. Creative Commons plasserer sin form for opphavsrett midt i mellom total kontroll og total frihet. Organisasjonen ble opprettet ut fra et behov blant personer som driver med kreativ produksjon av ulik karakter (film, musikk, foto etc), for å ha et klarert forhold til det materialet de bruker. Organisasjonen arbeider i første omgang inn mot kunstfeltet, men denne typen opphavsrett er også hyperaktuell for alle som vil bearbeide og bruke andres innhold, som lærere, elever og andre kunnskapsprodusenter i skoleverket. Creative Commons tilbyr en rekke fleksible former for beskyttelse og friheter knyttet til et åndsverk. Utgangspunktet er en bearbeiding av ”all rights reserved” til det mer anvendelige ”some rights reserved”, hvor den enkelte åndsverksprodusent kan sette ulike kriterier for hva åndsverket kan brukes til. Her er en oversikt over de ulike typene opphavsrett:

”Attribution” - Andre kan kopiere, distribuere, vise og fremføre verkene og modifiserte verker som bygger på dem, men bare om det tydelig blir anerkjent hvem som lagde det opprinnelige verket.
”No commercial use” - Andre kan kopiere, distribuere, vise og fremføre verkene og modifiserte verker som bygger på dem, men bare til ikke-kommersielle formål.
”No derivated works” - Andre kan kopiere, distribuere, vise og fremføre verkene, men ikke gjøre endringer i selve verket.
”Share alike” – Lar andre distribuere bearbeidede verker basert på det opprinnelige, men bare under de samme rettigheter som rettighetshaver selv har valgt. For eksempel vil et verk basert på det opprinnelige, også være lisensiert under ”no commercial use” om det opprinnelige verket var det.

Opphavsrettslige regler hører ikke bare kunstfeltet til, vi kan tenke oss de samme retningspinjer for digitale læremidler. Produsenter av digitale læremidler har hatt vanskelige kår, mye grunnet uklarheter rundt opphavsrett. Situasjonen i mange skoler i dag er at hver enkelt lærer lager sine mer eller mindre multimediale produkter, noen gode og noe mindre gode. Opphavsrettsklarering legger en stopper for at den enkelte lærer kan dele sine ressurser med kolleger landet over. Tradisjonelt kulturforvaltende institusjoner som forlag, musikk- og filmindustrien, er blant de som er mest proteksjonistiske i forhold til gjenbruk av sitt materiale. Naturlig nok kan man gjerne si. Fra å være i en posisjon hvor de har forvaltet den nasjonale (for ikke å si internasjonale) kulturarv settes de nå i en ny situasjon, hvor deres hegemoni trues. Også NRK må tas med i betraktningen. Ut fra sin rolle som en av de store nasjonale kulturbærerne og allmennkringkaster, bør NRK gjøre som de alltid har gjort tidligere; se over Nordsjøen til BBC. I Storbritannia har BBC Learning satt i gang et omfattende prosjekt kalt ”Digital Curriculum” hvor man gjennom samarbeid med utdanningsinstitusjoner tilbyr innhold fra BBCs omfattende arkiver slik at dette kan brukes som læringsressurser både hjemme og i skolen. I målsettingen til BBC heter det at dette gjøres for at elever som ikke klarer seg like godt i den tradisjonelle skolen skal få bedre tilgang til ressurser. Denne ordningen er finansiert av det britiske kulturdepartementet, og bør være et klart forbilde for norske myndigheter.

Lawrence Lessig er professor i jus ved Standford University og mannen bak Creative Commons. Med boken Free Culture: How big media uses technology and the law to lock down culture and control creativity setter Lessig fingeren på en del omfattende problemer knyttet til opphavsrettigheter. Lawrence Lessig var keynote på ITU-konferansen 2005.