I forbindelse med et pågående prosjekt har forsker Geir Moshuus ved NOVA (Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Velferd og Aldring) fulgt ungdommer i IKT-miljøer over lang tid. Han er nå i ferd med å skrive en doktorgradsavhandling hvor selvsosialiseringen som oppstår i disse gruppene, brukes som et sammenligningsgrunnlag.
Hovedeksempelet hans er historien om hvordan smågutter som i utgangspunktet bare var opptatt av dataspill, utviklet seg til å bli et avantgardemiljø innen underholdningsindustrien:
-Tidlig på 80-tallet satt smågutter og spilte dataspill hver for seg på gutterommene. Møtestedet var i den eneste spesialforretningen for dataspill i Oslo. Noen av guttene jobbet der også.
Noe av utgangspunktet for den kreativiteten som ble utløst i dette miljøet, var det faktum at spillene var dyre. Guttene begynte å bytte spill og kopiere av hverandre. Etter hvert som produsentene skjønte dette, og laget beskyttelseskoder, måtte ungdommene lære seg stadig mer avansert datakunnskap for å knekke disse. Dette var på mange måter den tidlige formen for hacking i norske ungdomsmiljøer, forteller Moshuus.
Han fortsetter:
-Ungdommene hadde en idé om at de gjorde noe virkelig betydningsfullt. Det ble gjevt å ha mange spill, og miljøet vokste. Den som hadde knekket koden på et nytt spill, "eide" spillet, hvilket innebar høy status, og det ble vanlig at vedkommende laget en egen "signatur" som fulgte med det.
Men produsentene ga seg ikke, og snart var beskyttelsesmekanismene så avanserte at de unge måtte samarbeide for å knekke dem. Dermed økte signaturens status ytterligere.
- Etter hvert utviklet disse signaturene seg til å bli hele introer ved starten av spillet, med grafikk, lyd og animasjon. De unge sprengte faktisk grensene for hva enkle datamaskiner i utgangspunktet kunne gjøre.
Moshuus forteller at det hele begynte å ligne en bedrift:
- Signaturen som ble en "intro" utviklet seg videre til å bli en såkalt "demo". Det oppstod demo-crews med klar arbeidsdeling. I slike crews jobber noen med ren programmering, andre med grafisk design, noen med musikk. I et typisk demo-crew som "Crusaders" (tidligere omtalt i ITU-magasinet) har de også en "organiser", en slags administrerende leder.
Skulle noen tro at dette var enden på visa, at prosessen nå skulle være fullendt, tar de i følge NOVA-forskeren feil:
- Glem ikke at disse gutta har vært drivende for en hel industri. Det de klarte å gjøre med enkle datamaskiner, medførte en betydelig selvtillit.
Det neste skrittet, hvor nivået og utfordringene bare ble større og større, rettet seg helt klart mot internasjonale nettverk. Fellesskap som bare eksisterer på Internett, vokser i antall og omfang. De som dekrypterte DVD (og dermed kunne laste ned gratis filmer, til bransjens fortvilelse) hadde aldri møttes fysisk.
Moshuus slår fast at for disse miljøene er Internett alt annet enn "et sted å henge", men et genuint verktøy:
- Det som teller er hva slags nettverk du har.
NOVA-forskeren mener at skolen er nødt til å erkjenne det store potensialet som slik selvsosialisering gjennom IKT innebærer:
- Denne historien viser at selv en "nerd", alene på gutterommet med et dataspill, har et utrolig potensiale for forskning og utvikling innebygget i hobbyen. Barn som bare ville skyte romvesener, ble etter hvert nødt til å lære seg avanserte operasjoner, og de gjorde det. Dersom skolen evner å ta i bruk IKT på en slik måte at denne motivasjonen utløses, gir det fantastiske muligheter.
Selvsosialiseringen handler om at de unge fester grepet selv. Moshuus avslutter med følgende påstand:
- Læreboka er død. Erstatningen vil være "læresider" eller lignende på nettet, med pekere videre til andre informasjonskilder. Det offentlige må inn som den finansierende tredjepart og skolebokforlagene må kjenne sin besøkelsestid og bli fremtidens leverandører av slike læresider.
|
Utskriftversjon
ITU-magasinet
