En av verdens fremste eksperter på utviklingen av Internett, jus-professor Lawrence Lessig ved Harvard, helte kaldt vann i blodet på Internett-entusiastene som var samlet til en større konferanse ved Cambridge sist uke. Han påsto at de premissene og prinsippene som utviklet seg i løpet av Internetts ti første år, nå er i ferd med å erodere, og at det ikke er myndigheter, men næringslivet, som utgjør den største trusselen mot mediets frihetlige potensiale.
Lessig pekte på at det tidligere ikke fantes noe slikt som eiendsomsrett knyttet til Internett, og at mediets struktur distribuerte alle typer informasjon likt uten hensyn til hva den inneholdt:
-Nettverket hadde rett og slett ingen makt. Det kunne ikke diskriminere blant innholdet, og forutsetningen for suksess var ikke om informasjonen passet til nettverket, men om det fantes etterspørsel. Men etter hvert som det ble klart at Internett er et massemedium, ble "reglene" endret.
Nå ser han klare tegn på strukturelle forandringer:
-Vår oppførsel formes av omgivelsene, av "arkitekturen", også på Internett.
I dag kjøper og konsoliderer næringslivet den arkitekturen som Internett leveres gjennom, altså selve nettverket. Og nettverkseierne bestemmer i økende grad hvordan nettverkene brukes.
Harvard-professoren minnet om at både AT&T og America Online tidligere yndet å fremstå som tilhengere av et frihetlig Internett, men at de prinsippene dette innebærer (som for eksempel open access), sakte men sikkert ble forlatt etter at de selv begynte å kjøpe opp infrastrukturen. Lessig hevder at det blir stadig enklere for næringslivet å identifisere og samle informasjon om Nett-brukere. Han tror også at biometrisk identifikasjon er like om hjørnet. Dette innebærer at vårt fingeravtrykk kan leses og digitaliseres med så stor sikkerhet at vi vil bruke det i stedet for kredittkortnummer når vi for eksempel betaler for varer, - også på Internett.
**Aktivisme**
De grupperingene som så langt kanskje har profittert mest på Internetts åpenhet, er de såkalte NGO’ene (non-governmental organisations, ikke-statlige organisasjoner), som for eksempel Amnesty og Greenpeace. Cambridge-konferansen viet mye oppmerksomhet til hvordan det sivilie samfunn fikk et nytt maktmiddel gjennom Internett. Anuradha Vittachi, som er leder for One World International Foundation, brukte som eksempel historien om da næringsmiddel-giganten Nestle fikk afrikanske småbarnsmødre til å tro at de måtte kjøpe melk av dem i stedet for å amme fordi dette var sunnere:
-NGO’s kunne i prinsippet ha saksøkt Nestle for denne kampanjen, men i praksis er det umulig for en liten idealistisk organisasjon å få de multinasjonale selskapene i retten og å vinne. Gjennom Internett kan de imidlertid spre denne informasjonen raskt over hele verden, og presse konsernet til å slutte.
Lawrence Lessig fremholdt at akademikere over hele verden hadde et spesielt ansvar for å engasjere seg i utviklingen av Internett, for å motarbeide de kreftene som søker å bestemme hvordan det skal brukes. Flere andre deltakere ved konferansen uttrykte bestemt at slaget ikke er tapt.
Som nevnt var det næringslivet og ikke statlige myndigheters regulering av Internett som ble betraktet som den største trusselen. Men flere av konferansedeltakerne uttrykte også sterk uro over forventede statlige reguleringer.
Det ble selvfølgelig påpekt at flere totalitære regimer i dag prøver å holde en streng sensur, men også at Internett selv er blitt det beste hjelpemidlet for de demokratiske forkjemperne som motarbeider disse (som for eksempel i Kinas tilfelle).
Selvregulering?
Et typisk trekk i den Vestlige verden er at NGOs og ulike grupperinger av Internett-entusiaster søker å utvikle selvregulerende mekanismer for Internett, slik at statene forhåpentligvis skal holde seg unna. Cambridge-konferansen gikk ikke i dybden i denne problemstillingen, men flere andre konferanser den siste tiden har gjort det. Blant de ideene som skaper mest kontroverser, er forslaget om at alt som legges ut på Internett, skal klassifiseres i henhold til "nøytrale beskrivelser" og at disse knyttes til filtermekanismer som integreres i browserne. Konflikten er først og fremst knyttet til spørsmålene om hvem som skal filtrere innholdet og hvilke kriterier dette skal gjøres etter.
Det er etter hvert også utviklet teknikker og metoder for å beskytte barn mot uønsket materiale,
og for å beskytte enkeltindividers "privacy" i forhold til næringslivsinteresser. For mer informasjon, sjekk følgende linker, eller let selv med utgangspunkt i
Electronic Frontier Foundation: www.eff.org
Hvordan beskytte din privacy på nettet:
The Childrens Online Privacy Protection:
|
Utskriftversjon
ITU-magasinet
