Da ITU, i samarbeid med KUF, arrangerte idémøte om ”Fremtidens læring – teknologiske og pedagogiske muligheter” den 24. april, var det ikke bare de tradisjonelle skolemiljøene som var invitert. Ved siden av utdanningsminister Trond Giske, Læringssenteret, Forleggerforeningen og representanter fra skolenorge, satt også nærings- og handelsminister Grete Knudsen, samt en rekke representanter fra næringslivet. Bakgrunnen for disse koblingene er selvfølgelig at innføringen av IKT i skolen sammenfaller med vår tids tro på at staten alene verken bør eller kan styre store transformasjonsprosesser. Den relevante kompetansen er spredt langt utenfor fagdepartementene, og selv skolene bygger egne allianser f.eks. med lokale bedrifter og organisasjoner.
Nærings- og handelsminister (også kalt ”e-minister”) Grete Knudsen innledet med å slå fast at vi beveger oss mot kunnskapssamfunnet, som blant annet kjennetegnes ved kombinasjonen av livslang læring og at kunnskap har kort foreldelsestid. Hun hevdet også at elever og studenter i tiden fremover vil kunne velge utdanningstilbud fra institusjoner over hele verden, hvilket betyr at de kommer til å være kresne. Disse utfordringene må Norge møte ved å satse tungt på en modernisering av utdanningssystemet, slik at vi ikke blir hengende etter. Det må også bygges nye allianser slik at småbedriftene rundt om i landet kan øke sitt kunnskaps- og teknolognivå. Norge har så langt hatt problemer med å klare dette, og som utpreget råvareleverandør risikerer vi å ha lite relevante arbeidsoppgaver å tilby folk etter endt utdanning.
Utdanningsminister Trond Giske tok opp tråden, og minnet om at skolene i dag er det eneste stedet dagens unge får oppleve en arbeidsform hvor 30 personer i samme rom skal lyde én ”arbeidsleder” i hele sitt liv. Statsråden la til at han heller ikke tror at læreboken vil stå i sentrum for de videregående skolene i fremtiden. Giskes hovedpoeng var at vi nå står overfor et stort løft for å finne nye læremidler og organisasjonsformer, hvor mange ulike aktører må være med for å sikre mangfold og reell konkurranse.
Dataspill-produsenten Funcom var invitert som tredje innleder for å presentere seg selv. De har tidligere laget spillet Molekult (tidligere omtalt i ITU-magasinet) hvor kjemikunnskaper står sentralt. Men Funcom er først og fremst en kommersiell aktør på et globalt marked, og direktør Gaute Espeland poengterte allerede innledningsvis at deres produkter var så kostbare (100 millioners klassen) at de ikke kunne satse på å utvikle læremidler for det norske markedet.
Funcoms presentasjon av sitt nye spill Anarchy Online var likevel et talende eksempel på hvor høyt listen ligger dersom man ønsker å utnytte barns sans for spill i læringssammenheng. Ikke bare på grunn av grafikk og spenning, men spesielt med hensyn til gruppesamarbeid rundt problembasert læring. I Anarchy Online er aktørene representert gjennom avatarer, og de vandrer rundt i en verden hvor de møter ungdommer fra hele verden online. De skal løse oppgaver som er konstruert på en slik måte at samarbeid er en stor fordel.
Debatten som fulgte tok utgangspunkt i spenningen mellom de enorme forventningene til IKT i skolen og de praktiske realiteter. Førsteamanuensis i Medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Gunnar Liestøl, var enig i at det finnes et reelt læringspotensiale i dataspill, men at denne formen for kunnskapstilegnelse også har sine begrensninger. Han pekte blant annet på at de kunnskapsbaserte spillene ofte kan bli for kjedelige og tunge til å fenge elevene. Flere andre debattanter var enige i at skolen neppe kunne konkurrere med dataspillenes engasjement, men likevel gjøre f.eks. pugging mer engasjerende enn det er i dag. Internasjonalt samarbeid om utvikling av kunnskapsbaserte spill, ble også nevnt som en mulighet for å øke kvalitetsnivået.
Etter hvert dreide debatten seg om hva slags erfaringer ulike aktører så langt har gjort seg rundt innføringen av IKT i skolen. Flere hevdet at vi fortsatt befinner oss i et slags vaakum, med klare mangler både strategisk, organisatorisk, kompetansemessig, pedagogisk og teknisk.
Henriette Randsborg fra Norsk Lærestudentlag, ga uttrykk for forvirring overfor hele prosessen. Camilla Abrahamsen, elev ved Nesodden videregående skole, mente at hvis ikke lærerne kurses bedre i å bruke IKT er det dømt til å gå galt når man prøver å bruke det i skolen.
Men mange tok også til motmæle mot denne situasjonsbeskrivelsen. Kjerneargumentet var at det allerede finnes en rekke vellykkede eksempler på IKT-implementering i skoler, og at den store mangelen kanskje først og fremst er spredning av erfaringer.
Skoledirektøren i Oslo, Astrid Søgnen, foreslo at dette blant annet kunne forbedres ved å knytte mer prestisje til IKT-implementering, koblet med strategier for distribusjon av gode eksempler. Både Søgnen og Kristin Braa fra Telenor FoU etterlyste forpliktende strategier fra nasjonalt hold for å unngå at så mange skoler blir hengende etter.
Sigmund Lieberg ved ITU minnet om at man har vært i en prøve og feile-prosess, og at erfaringer fra en rekke land gjør at man nå kan formulere bedre strategier. Han viste spesielt til Sverige, der myndighetene hadde bommet med sin IKT-strategi fordi de betraktet ”problemet med IKT i skolen” som et marked som manglet produkter. Det viste seg nemlig at skolene ikke etterspurte produktene. Senere prøvde de å markedsføre dem, men selv ikke det hjalp. Lieberg mente at denne type modelltenkning må forlates. Man må se på sammenhengen i hva lærerne og skolene faktisk etterspør. Det må bygges nettverk og allianser som sikrer store IKT-løsninger av høy kvalitet, ikke mange små, konkluderte Lieberg.
Utdanningsminister Trond Giske fikk det siste ordet, og poengterte at det er et sprik mellom alle de komponentene vi allerede har og det byggverket vi skal reise. Nå er det på tide at alle miljøene som sitter på enkeltkompetansen finner hverandre. Fokus må være på innhold og pedagogikk, og lærerne må heller lære IKT gjennom eget bruk enn å bli sendt på kurs, mente ministeren.
|
Utskriftversjon
ITU-magasinet
