Utdanningsrevolusjon uten politisk styring?

Av Erling Fossen

Da Lilletun åpnet en utdanningskonferanse i Hordaland nylig kunne han referere til en undersøkelse foretatt av FAFO der 4 av 5 lærere sier at de trenger mer opplæring i bruk av IKT som pedagogisk redskap. 76 % av lærerne som underviser i trinnene 1-10. klasse oppga at de har tilgang på datamaskin hjemme, men 60 % av dem bruker sjelden eller aldri Internett i undervisningen. Det er et åpenbart faktum at lærerne henger etter, men hva med politikerne? Hadde man stilt noenlunde de samme spørsmålene til politikerne ville svaret i hvertfall ikke vært bedre. Resultatet er at vi står ovenfor en forventet utdanningsrevolusjon uten noen politisk styring.

Lilletuns kanskje mest visjonære foredrag ble holdt i mars 1998 da han innledet på Norsk Investorforums konferanse under tittelen "Utviklingen av informasjonssamfunnet". Han åpner med å sitere Voksenåsenerklæringens motto "Kunnskap er nøkkelen til neste årtusen." Kom ikke her å si at ikke kunnskap alltid har vært nøkkelen til utviklingen av samfunn. Lilletun har sett kunnskapslyset: "Kunnskap er nøkkelen til framtida, for oss sjølve og for barna våre. Det er her, i hovuda, at den viktigaste kapitalen vår ligg - ikkje i Nordsjøen eller i Noregs Bank". Hva er det som har gjort at vi kan utvinne fra tusen meters dyp? Er ikke det kunnskap?

Lilletun har ingen troverdighet når han hyller det nye informasjonssamfunnet. Ikke vet han hva det bringer, ikke engasjerer det han. I talen på Norsk Investroforums konferanse i fjor uttalte han videre: "Men samtidig som vi er oss bevisst farer og problemer, har jeg ingen vanskeligheter med å se enorme, positive muligheter både i utdanningen og i samfunnet ellers. Det blir da ganske fantastisk når kunnskap, kurs og lengre utdanningsforløp og verdens ypperste biblioteksinformasjon kan leveres direkte hjem i stuen eller på arbeidsplassen til den enkelte og når den enkelte kan ha tilgang til og kontakt med et globalt utdanningssamfunn - uansett bosted eller arbeidssted." Hvorfor er det "fantastisk" at man skal sitte hjemme for å studere? Er det sikkert at en 100 % virtuell utdannelse er like god som om man oppsøker et fysisk universitet? Det er også usikkert hvorvidt den beste bruken av IKT er å sørge for at ingen skal se hverandre? Læring er avhengig av sterke sosiale miljøer. Alt dette vet Lilletun, han er ingen Nettfreak. Antakeligvis har han aldri vært på nett selv engang.

Trepartiregjeringens skolepolitikk er kanskje utformet ut ifra denne erkjennelsen at de ikke skjønner bæret av hva som foregår. Det er et ordtak som heter at tomme tønner romler mest. Lilletun, i skarp konkurranse med Jagland, snakker høyt om å "snu pyramiden". Da Lilletun holdt innledning på Voksenåsen nylig i forbindelse med regjeringens nye forskningsmelding snakket han om å "snu pyramiden", ved å flytte mer "av tyngdepunktet frå nasjonale til lokale arenaer, om å utvide det lokale handlingsrommet i skulen, om å stimulere mangfaldet, om å opne for lokale forsøk som kan sprengje rammene i lov og forskrifter. Eg ønskjer å erstatte instrumentell målstyring med større lokal fridom til å avgjere korleis ein i praksis vil arbeide for å nå felles nasjonale mål." Det er vel og bra at man skal få større lokal valgfrihet. Men man blir mistenksom når regjeringen også på denne måten overlater initiativet til å utvikle skolen til skolen selv. Regjeringen gjør som Pontius Pilatus, vasker sine hender og lar skolene selv finne svaret. Lilletun sier senere i talen sin at det er lærernes oppgave å "arbeide med å formulere og definere mål og saman med elevane vere "stifinnarar" fram mot måla." Det krysser seg i Lilletuns hjerne når han sier at større lokal sjålråderett vil føre til at man når "felles nasjonale mål". Å tillate større valgfrihet fører til større forskjeller og at det dermed blir vanskelige å snakke om felles mål. Eller er Lilletun en liberalist som tror at en usynlig hånd vil føre til at alle blir glade når alle gjør hva de vil.

Det problematiske med Lilletuns budskap er også hvordan man skal få sterke nok kompetanseenheter som skal hjelpe utviklingen av den lokale skolen. Den tidligere lederen i Finansdepartementets planavdeling, Per Screiner, argumenterte for en relativt sterk sentralisering fordi det var så lite vett i Norge at hvis det lille som var - ble desentralisert - fikk det katastrofale følger. Norge er mest kjent for at uansett hvor man går og kaster en sten treffer man taket på en høgskule. Mener Lilletun at de som driver med forskning på skolen også skal desentraliseres?

Lilletuns andre grep for at skolen skal møte informasjonssamfunnet er å bevilge mer penger: "Regjeringa vil investere meir i forsking og utvikling. Regjeringa går inn for at forskingsinnsatsen skal styrkjast slik at Noreg i løpet av fem år kjem opp på nivå med gjennomsnittet i OECD-landa, målt som andel av BNP." Mer penger er alltid bra, men det er problematisk at man ikke vet hva de nye pengene skal brukes til utover å lage fond. Først i det Lilletun selv blir en aktiv nettbruker og i klartekst klarer å formulere hvordan IKT skal bidra til å revolusjonere skolen får han den nødvendig autoritet. Det holder ikke å skryte av at man er "nasjonens utdanningsminister" og så overlate til alle andre enn seg selv å finne innholdet i den framtidige utdanningen.