Clemet tar sats

Først i februar vil vår nye utdanningsminister Kristin Clemet fortelle konkret hvordan hun skal få fart på IKT–implementeringen i norske skoler. ITU–magasinet møtte henne derfor først og fremst for å høre hennes generelle tanker om skolepolitikken. Men det kom flere klare hentydninger til hva februarmeldingen vil inneholde:

– Vi må satse mer på etter– og videreutdanning for lærere innen IKT, men dette er ikke et tilstrekkelig program i seg selv for lærerne må jo også ha lyst! Vi må derfor utvikle et system hvor det er mulig å hospitere på en skole som har lyktes med IKT–implementeringen. For samme hvor mye vi akker oss over at det står dårlig til i skole–Norge, så finnes det mange fantastisk oppløftende eksempler.

Clemet forteller også at den nye regjeringen ikke ønsker det forbeholdet som kommuner har hatt i forhold til å nå IKT–målsetningene:

– Det forbeholdet fjerner vi. Det betyr at vi nå skal nå disse, blant annet en PC til hver elev tilknyttet internett.

– Hva med digitale læremidler, noe nytt på trappene der?

– Det som skjer nå er at det begynner å komme digitale læremidler i en del fag.

– Vil du øke tempoet i denne prosessen?

– Vi holder nå på å finne ut hvordan vi skal prioritere på dette feltet. Det er beklagelig at Stortinget har redusert midlene, noe tidligere utdanningsminister Giske også var med på. Men vi kommer muligens til å spisse det til og profilere det noe tydeligere enn før.

– Ser du noen konflikt mellom ønsket om å styrke elevenes klassiske ferdigheter og å skulle gjøre dem forberedt på den nye teknologiske verden?

– Det jeg sier er at norsk og matematikk og engelsk og IKT er sånt som du må ha i bånn i fremtiden. Du greier deg ikke uten i arbeidslivet eller livet forøvrig. Ser også stadig mer av hvordan IKT kan brukes til å lære basisfagene. Noen mener dessuten at elevene lærer bedre å begynne å skrive og lese på PC. At de for eksempel slipper å skrive med egen hånd når de lærer å skrive.

– Så har vi dette med enhetsskolen. Mange ser for seg at den hører mer til fortiden enn fremtiden, og det gjør vel Høyre også?

– Begrepet enhetsskole synes jeg er litt trist. Vi lever i en tid med mangfold og differensiering og individualisering og sånn, enhetskolen minner mer om kollektivistisk tid hvor alle gikk i takt, det passer ikke helt i et mangfoldig samfunn. Men det er mye vi er enige om at skal være likt for alle. Det skal være lik tilgang til utdanning og likeverdig grunnutdanning. At dette også skulle nås uavhengig av foreldres økonomi har vi lyktes godt med i Norge. Men så viser det seg at vi scorer lavt når dette måles – det er veldig store forskjeller mellom flinke og svake elever. Dette har selvfølgelig også mye med kulturell bakgrunn i hjemmene å gjøre, men vi har i hvert fall ikke greid å gjøre noe med det. Så om enhetsskolen egentlig har lyktes, det kan nok problematiseres.

– Vil du åpne mer for private skoler eller mer lokalt selvstyre?

– Det blir nok noen flere private skoler under vårt regime enn det ville vært med Arbeiderpartiet ved makten. Men jeg tror ikke det blir noe totalt frislipp. Vi må også huske at det svenske frislippet ikke ført til mer enn at 4–5 prosent går på privatskoler, og vi kommer nok ikke til å gå så langt som dem heller. I dag gjelder det bare 1.7 % av elevene i Norge, så dette blir et lite fenomen uansett. Den andre typen av frislipp, lokalt selvstyre, tror jeg blir vår linje. Vi må dempe detaljstyringen ovenfra og heller styre via kvalitetsmål og kvalitetssikring. Det må i større grad overlates til lokale miljøer å bestemme hvordan de vil nå målene. Men de må de være forberedt på å bli målt altså.

– Har dere funnet målemekanismer allerede, eller er det noe dere leter etter?

– Begge deler. Noen finnes, – er delvis omstridte, som eksamen og karakterer – men så skjer det jo mye forsøk både lokalt og internasjonalt. Ta for eksempel OECD–undersøkelsen som kom nylig. Det er klart at mange har vegret seg mot dette, men det tror jeg er en veldig reaktiv holdning. Dette kommer uansett, – måler vi ikke oss selv kommer andre til å måle oss. Vi kommer derfor til å finne metoder som gjør at vi kan foreta nasjonale målinger, samtidig som vi kommer til å se etter de gode eksempler som man kan kopiere. Jeg ser for eksempel mye bra i Oslo–skolen nå. Mange mener også at man må måle ulikt i ulike lokalsamfunn, og det kan godt være riktig.

– Hvem andre vil måle oss?

– OECD, EU, private konsulentfirmaer, etc. OECD målte nå norske 15–åringer, og kommer til å fortsette med det. Plutselig vil noen interessere seg for norske læreres kompetanse. EUs utdanningspolitikk er i ferd med å bli en integrert del i EUs arbeid, og de kommer til å jobbe mye med indikatorutviking, benchmarking og referansetesting. Ser også at dette er blitt veldig populært blant private konsulentfirmaer, samt hos organisasjoner av typen NHO som jeg kommer fra. Klart at dette provoserer mange, men slik er det, og vi må bli vant til det.

– Dersom lokale miljøer skal få økt anledning til å velge ulike pensum, skal de også få lov til å måle etter dette?

– Ja, nettopp derfor er det viktig med lokale målinger. Men her er det like fullt viktig å spørre seg om hva kvalitet er og hvordan kan det måles? Jeg innser at dette er svært vanskelig og vi ender nok opp med et mangfold av målinger. Man trenger heller ikke å si at man har målt kvalitet, man kan si at man har målt det man har målt uten å påstå noe som helst. IQ–tester måler jo heller ikke intelligensen din, men hvor god du var til å ta testen. Kan jo resultere i interessante opplysninger likevel. Vedrørende OECD–undersøkelsen vil jeg påstå at det var ordentlig arbeid, de påstår bare at de har gjort det de har gjort.

Clemet knytter spørsmålet om kvalitet videre til debatten om privat versus offentlig skole:

– Jeg tror det er veldig viktig å være klar over at et forbud mot privatskoler er utenkelig – og hvis staten ikke finansierer dem så er det slik i rike velstående samfunn som vårt at folk er villig til å betale for det selv. Skole betyr enormt mye for folk. Og hvis søkningen blir stor til private skoler, må man ta det som et varsel, den offentlige skole må skjerpe seg. Hvis ikke er foreldre slik at selv om de har idealene i orden, så går barna først. Det er derfor mitt viktigste oppdrag å gjøre den norske skolen så god at man føler det er trygt og bra å sende barna sine dit. Det må jo også være i lærernes interesse. Politikerne kan ikke undergrave den norske skolen ved å åpne for den private, men ved å unnlate å gjøre den offentlige bedre.