Astrid, mi Astrid…

Av Eldar Dybvig

Med sine 94 år ble Astrid Lindgren gammel, men heldigvis aldri helt voksen. Hennes grensesprengende historier om Mio min Mio, Pippi Langstrømpe, Ronja Røverdatter, brødrene Løvehjerte, Emil fra Lønneberget og Lotta fra Bråkmakergata blir lest over alt der det finnes en ledig kosekrok. Av barn og voksne. Alene, eller aller helst sammen. I biblioteket, i sofakroken, på sengekanten, på campingplassen, på skolen.

I forbindelse med Lindgrens død sier forfatteren Gro Dahle at Lindgrens største styrke var at hennes eventyrlige beretninger nådde alle. Astrid Lindgren maktet å gi karakterene sine en styrke og overlevelsesevne som gjorde at barna ønsket å identifisere seg med dem, og med på kjøpet gir hun de voksne tankegods og livsvisdom.

Astrid Lindgren representerer først og fremst ”Boken”. Hennes død symboliserer også bokens overlevelsesevne. Hun ønsket ikke at hennes figurer skulle bli kjøpt opp av Disney og bli utvannet gjennom alt for sterk kommersialisering. Riktignok finnes Astrid Lindgrens helter på film og som dukker og andre leker og hun har også hatt egen hjemmeside. Men det er i bokens fantastiske verden hennes historier og figurer fortsatt vil leve og overleve.

Hva forteller historien om Astrid Lindgren oss om barn i dag?

Barn lever i et spenningsfelt mellom fysiske og virtuelle rom, der det virtuelle er stadig sterkere. Det er i fantasi- og følelsesfeltet mellom fysisk og virtuell hverdag at Astrid Lindgren og boken kommer inn. Bokens detaljrikdom og stemmer gir næring til så frodig produksjon av egne bilder og fantasier at de stiller ethvert annet medium i skyggen. Derfor vil også boken leve videre. Men i norske skoler ser det til at boken kan være i ferd med å miste grepet. Den nylig offentliggjorte PISA-undersøkelsen viser at norske elever ikke liker så godt å lese. I undersøkelsen oppgir nesten halvparten av norske gutter at de overhodet ikke leser for fornøyelsens skyld, mens dette gjelder for en firedel av de norske jentene.

På den annen side er barn og unges privilegium i dag at de velger ”input” på bred front. Ni av ti personer mellom 8 og 24 år har adgang til medier som TV og Internett. I følge forskeren Anita Broch ved SIFO, bestemmer de selv hva de skal se og hvilke nettsteder de skal besøke. I en rangering over de viktigste tingene de bruker datamaskinen til på fritiden, kommer spill øverst, deretter kommunikasjon, skapende aktiviteter (tegning, multimedia, musikk), infosøking, skolearbeid og til sist utforsking av programvare. Barn har en enorm læringskapasitet og imponerende evne til å kombinere, sortere og sette sammen igjen på nye måter. Teknologien utvider i følge Birgitte Holm Sørensen fra Dansk Pædagogisk Universitet mulighetene til å kommunisere, styre og bestemme, handle og skape. Dagens barn gjør gjerne mange ting på en gang, både spiller og chatter mens de hjelper andre, og datateknologien setter dem i stand til å realisere nye ambisjoner. Zappebarna er som Emil. De finner på en hel masse uventede "hyss". Derfor blir de også opplevd som brysomme fordi de er overalt, problematiserer og forhandler om smått og stort og skal finne ut det meste på egen hånd.

Dagens nye generasjon gjør læring til lek og moro. Akkurat som Pippi. De finner opp leker uten vinnere eller tapere, uten start eller slutt og de lager selv reglene, og reglene kan endres. De kjører skatebord i trappene, står på brett i stedet for å gå på ski og definerer skolen som en møteplass mer enn en plass der det er så mye å lære. Hvordan i all verden lager vi skole for slike barn? Kan skolen fange opp noe av det barn og unge lærer i fritiden?

Det som er bemerkelsesverdig sier prof. Win Veen fra Nederland, er at de ferdighetene barna utvikler på fritiden, stemmer godt overens med de egenskapene vi anser for å være sentrale i det nye kunnskapssamfunnet. Ja den anerkjente forskeren går så langt som til å si at de ferdighetene tenåringene (the screenagers) utvikler mens de surfer på nettet, zapper TV-kanaler, leser hypertekster på kryss og tvers og i dybden - og på den måten raskt får oversikt over store mengder informasjon, vil garantere at vår sivilisasjon kan overleve i det 21. århundre. Aktiv bruk av datateknologi utvider repertoaret til barn, og setter dem i stand til å mestre et komplisert mediesamfunn.

En annen utfordring gjelder sjangerinndelingen. Det behøver ikke være noen motsetning mellom fysisk, litterær og virtuell virkelighet. Men i noen tilfeller skal man ta vare på egenart. Astrid Lindgren utfordrer til en diskusjon om hvordan skjønnlitterære kvaliteter best tas vare på. Hvordan sikres boken som del av barn og unges nye repertoar? Må skoler investere like mye i bokkafe og lesekroker som i PC-bord og maskiner? Problemstillingen er viktig i skolens løpende diskusjon om tradisjoner kontra det å følge barn og unge inn i en ukjent digital framtid.

Skolen har minst kompetanse på det siste. På den britiske utdannings- og datamessen BETT 2002 i januar fikk vi høre at etter fire års intens britisk statlig satsing på IT-infrastruktur og digitale læringsressurser, finner vi fremdeles 60 % av de engelske lærerne i en kategori som ikke kan, vil eller tør bruke IKT i undervisningen. Lignende tilstander blir avdekket i Norge bl a gjennom den spørreundersøkelsen ITU har gjennomført blant skoleledere, lærere og elever i det landsdekkende PILOT-prosjektet.

Bare knapt halvparten av lærergruppen behersker det som er nødvendig for å følge barna inn i en digital hverdag. Skolen har en betydelig utfordring i å gi elever hjelp til å orientere seg i ukjent framtid. Når PISA-undersøkelsen i 32 land viser at norske barn er urolige på skolen, bør dette skjerpe interessen i ITU for å lete etter sammenhenger mellom elevuro og læreres digitale inkompetanse.

Norsk skole må samtidig lete etter nye strategier for å stimulere lesing. En ide kan være å starte neste planleggingsmøte i norskseksjonen med høytlesning om Pippi Langstrømpe i skolestua.

Enhver skole har en lærer eller en rektor som er fascinert av IKT og samtidig setter pris på litteratur. La henne innlede til debatt om i hvor stor grad lesing er et nødvendig grunnlag for utvidet bruk av Internett. Eller hvordan kan IKT bli et hjelpemiddel til å trenge inn i litteratur langs nye veier? Kanskje en ide å begynne med at rektor kan få synge Pippisangen – der rektor selvfølgelig synger stemmen til Pippi.