LærerIKT eller lærerikt?

Av Eldar Dybvig

Etterutdanningstilbudet fikk navnet LærerIKT og bygger på det danske pedagogiske IT- kørkortet for lærere. Agder har samarbeidet med høgskolene i Vestfold, Stord/Haugesund, Trondheim og Bodø.

I disse dager er de 10 modulene for grunnskolen i ferd med å bli klare. De fem første er såkalte grunnmoduler og de øvrige valgmoduler. Alle modulene er bygget over en mal som omfatter modultekst, øvelser, tasteveiledninger, forslag til søkesteder, og henvisninger til fordypningsartikler. Det er også en moduloppgave som deltakerne må løse og få godkjent av en veileder for å bestå kurset. Lærere gjennomfører kurset og løser moduloppgaven sammen i grupper på 3-4 personer. Kursmateriale består av permer og et nettsted.

I følge forordet til kurspermen har LærerIKT et dobbelt didaktisk perspektiv. For det første skal kursdeltakerne bli fortrolig med bruk av vanlige dataprogram. For det andre skal opplæringen knyttes til arbeidet i skolen gjennom oppgaver av pedagogisk karakter. Så kan man spørre: Er dette beste måten å sette lærere i stand til å bruke IKT på i sitt arbeid? Blir dette lærerikt eller blir LærerIKT bare nok et kjekt-å-ha-kurs før man fortsetter å undervise på samme måte som før?

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor departementet skal bruke millioner på å utvikle spesielle kurs for lærere i vanlige verktøyprogrammer. På områder som tekstbehandling, regneark, bildebehandling og nettpublisering finnes en mengde lettfattelige og rimelige kursopplegg fra før. Og i Windows 2000 er hjelpfunksjonen så godt utviklet at den alene gir svar på det meste av det man lurer på. Men forutsetningen er jo selvsagt at man virkelig lurer på noe, og at man er villig til å finne svar. Akkurat dette punktet er kritisk når det gjelder en del lærere og IKT.

Anført av Utdanningsforbundet har mange lærere vært motvillige til å ta etterutdanning. Nesten all endring blir definert som merarbeid og skal kompenseres. Det går etter min mening ikke an å ha en slik holdning til arbeidet sitt i dag. I de fleste andre yrker ser man på datakunnskaper som noe tiden krever, og som man derfor sørger for å skaffe seg. Lærerorganisasjonene har misforstått dersom de mener at nødvendige datakunnskaper for lærere forutsetter at staten kommer og slenger kurs, lønnstrinn og nedsatt lesetid etter dem.

Ellers i arbeidslivet har man ikke verken tid eller tålmodighet til å sitte i årevis og vente på et statlig spesialkonstruert etterutdanningsopplegg i IKT. Denne tenkemåten havarerte - etter mitt skjønn - også i skoleverket sammen med TIKI-maskinene, 40-timerskursene og Winix for over ti år siden.

Kanskje er det bedre at staten heller finansierte datamaskiner til lærere slik at de ble satt i stand til å gjøre det som med rimelighet kan forventes av dem, nemlig å holde seg oppdatert som personlige databrukere. I mange andre europeiske land, blant annet Storbritannia og Irland, er dette en viktig del av den statlige IKT-strategien for skolen.

Når det er sagt, har LærerIKT også mange positive elementer bygd inn. Man kan se at kursopplegget har en fruktbar veksling mellom differensierte individuelle øvingsoppgaver og en teambasert moduloppgave. Dermed oppnås både en viss grad av individuell tilpasning av lærestoffet samtidig som man synliggjør et sosiokulturelt læringsperspektiv. Særlig moduloppgaven utfordrer til dialog og prosessorientert læring. Desto merkeligere er det at det meste av nettstedet er passordbelagt og dermed gir et skinn av mystikk og hemmeligstempling. Forhåpentligvis gjelder dette bare i testfasen. LærerIKT bør nettopp være et nettsted der lærernes prosesser og resultater framstår transparent og tilgjengelig for alle.

I noen av modulene problematiseres skolens forhold til medie- og informasjonssamfunnet og lærerne oppfordres til å tenke gjennom sitt forhold til målgruppen, nettgenerasjonen, på nytt. Bruk av IKT i skolen må bli noe annet enn å sette strøm på gamle undervisningsmetoder, som Mattias Øhra ved høgskolen i Vestfold uttrykker det. Slike diskusjoner hører hjemme på skolenivå og må forankres i skolens IKT-strategi. På tross av den gruppebaserte metoden i kurset blir det derfor et savn at LærerIKT i for liten grad fokuserer på skolens forpliktelser som organisasjon.

All erfaring viser at enkeltvis eller i små grupper får lærere for liten kraft til å gjennomføre endring hvis ikke formelle eller uformelle ledere med sterk posisjon går i spissen eller stiller seg bak en ny skolefilosofi. En viktig suksessfaktor for LærerIKT blir dermed at konseptet stimulerer til ettertanke og endring på skolenivå, og ikke begrenser seg til å gi IKT-ferdigheter på individnivå.

Slik sett er det et paradoks at det er tekniske og ferdighetsorienterte moduler som dominerer i grunnmodulene, mens de modulene som stimulerer til nytenkning og framtidsorientering av skolen stort sett er valgmoduler.

Kanskje burde det vært omvendt dersom LærerIKT virkelig skulle bli lærerikt?