Demokrati, dannelse og IKT

Av Eldar Dybvig

Det hadde vært fint om det var sammenheng, tenkte jeg. Skolen har historisk sett sitt utspring i kirkens behov for å formidle tro og lydighet. Senere adopterte samfunnet både skolens organisasjon og kirkens metoder i sin streben etter å opplyse og oppdra allmuen. Tenk om IKT kunne bidra til mer dannelse og større demokratisk innflytelse.

Underveis i konferansen kom jeg til å tenke på Helen Simons kjente bok fra 1987: Getting to know Schools in a Democracy. Sett i et demokratiperspektiv dreier skolespørsmål seg om interesser og verdier, mener Simons. Hun drøfter spørsmål som hvem som skal være med på å vurdere utdanning, hvordan og av hvem skolens læreplaner og organisasjon skal bedømmes og endelig hvem som skal ha tilgang til evalueringsresultatene.

Femten år etter slår det meg at Simon fremdeles er svært aktuell. Men hun tar nesten ikke opp rollen til verken elevene eller IKT. IKT hadde kanskje ikke så stor betydning i 1987, men det er tankevekkende at i en sentral bok om skole og demokrati, er elevene definert som en gruppe som står utenfor demokratidebatten, som objekter.

Er det slik ennå, eller har det skjedd kvalitative endringer i de 15 årene som har gått? Flere plenumsinnslag på NKUL bekreftet at elevene naturligvis vil være levende opptatt av skolens verdier dersom de får lov til å ta del som meningsbærende individer. Men kan IKT fungere som en brekkstang for å uttrykke og utvikle disse interessene?

Allerede i åpningsforedraget understrekte Sigmund Lieberg at utfordringen fremdeles handler om svar på de gamle spørsmålene; Hva er det gode samfunn? Hva er det gode liv?

Veien til det gode liv har ikke blitt lettere å stikke ut. Forskjellene er at elevene må inviteres med som medmennesker i leting etter å finne ut livets innhold og retning. David Coyne fra EU-kommisjonen la vekt på fremtidens krav til åpenhet kombinert med individets rett til å vite mest mulig og til tilpasset opplæring.

Kunnskapseksplosjonen fører lett til at man mister oversikt, sa professor Gunnar Danbolt. Selv en spesialist strever med å holde oversikt innen sitt eget fag. I en slik tid er stikkord for hva mennesker trenger, bevisstgjøring og fleksibilitet. Skolens rolle blir å sørge for interaksjon mellom fortid og fremtid og mellom individ og gruppe / samfunn. Men det er elevene selv som må ta ansvar for å konstruere sin egen kunnskap. Tør skolen å ta den sjansen?

Barn og unge står klare til å bruke informasjons- og nettverkssamfunnets muligheter. Det er lærerne som må bli modigere, slo Ola Erstad fra ITU fast i sltt foredrag.

Men har lærerne egentlig blitt særlig modigere? Det gav ikke konferansen noe godt svar på. Vi kan slå fast at barn og unges rolle i skolen er i åpenbar endring i retning større aktivitet og deltakelse. Deres muligheter til å fremtre som meningsbærende subjekter i skolen har i tid falt sammen med innføringen av IKT som redskap i læringsprosessen og en akselerende takt i samfunnsutviklingen. Omdreiningene går fort både når det gjelder produksjon og distribusjon av kunnskap, teknologi og tilgang til kommunikative medier. Barn erobrer de teknologiske mulighetene på stadig lavere alderstrinn.

Barn i dag lever i et spenningsfelt mellom fysiske og virituelle rom, der det virituelle står stadig sterkere. I en rangering av de viktigste tingene barn og unge bruker datamaskinen til på fritida kommer spill øverst, deretter kommunikasjon og til sist skolearbeid og utforskning av programvare.

Når barna er på skolen, er de på jobb. Det gir derfor ikke noe mening for meg at skolen skal være henvist til siste plass. Det må skyldes at skolen tviholder på en foreldet tanke om formidlings- og vurderingsmonopol og ser på IKT som noe som hører til fritiden, men ikke på skolen. Kort sagt, myndighetene og mange lærere henger fremdeles i for stor grad fast i den gamle skoletenkningen i en ny tid. Alternativet er å akseptere barn og unge som subjekter, personer, mennesker (kall det hva du vil, men ikke elever!) som forsøker å orientere seg og finne mening i et komplekst og raskt skiftende samfunn.

Verden har ikke lenger faste og enkle holdepunkt, man må, som den danske forskeren Lars Qvortrup hevder orientere seg i et stort antall komplekse systemer og subsystemer uten noen klar rangordning. Det kan man ikke gjøre med en monopolistisk og belærende grunnholdning. Lærere skal fremdeles gi ungdom holdepunkter i livet, men de må bli med de unge på livets komplekse oppdagelsesreise.

Kompleksiteten er en viktig grunn for utvidet bruk av IKT. I informasjonssamfunnet har datamaskinen en annen funksjon enn i industrisamfunnet. Hovedforskjellen ligger i framveksten av et nettverkssamfunn, som stadig spinner tykkere og mer verdensomspennende tråder. Først når skolen forstår IKT som et svar på den økte kompleksiteten og kommunikasjonen, kan den gi elevene den hjelp de trenger for å manøvrere og handle i nettverkssamfunnet. Nøkkelen ligger i å forstå kompleksitet, gjenkjenne symbol, knekke koder, gjøre nye medium til egne verktøy, lære seg å følge med på det som skjer og selv bli kunnskapsprodusent.

I denne prosessen fungerer IKT som brekkstang. Det er ikke tilfeldig når Læringssenteret bruker nettet i sin store undersøkelse Elevinspektørene, som (til tross for et grusomt navn) med brask og bram har brakt hovedbrukerne av skolen inn på evalueringssiden i norsk skole. ITU administrerer en hel prosjektportefølje som ser IKT og elevmedvirkning som to sider av samme sak, og i det nasjonale prosjektet PILOT er også elevmedvirkning på enkelte prosjektskoler virkelig blitt en realitet.

Men på NKUL 2002 var det for langt mellom de konkrete eksemplene på et IKT-basert brudd med tidligere skoletenkning. Jeg deler konklusjonen til Ola Erstad som i sitt foredrag Handlingsrommet som åpner seg, avsluttet slik: Hovedpoenget er at vi ikke er dristige nok.

Men neste år, på NKUL 2003, da er vi kommet et stort skritt videre!?