Jeg husker godt min første datamaskin som hadde mulighet for internettoppkobling; som premie for fullført hovedfag ble en flunkende ny iMac av aller første modell kjøpt inn. Maskinen hadde innebygd modem og kunne derfor bli koblet direkte mot telefonlinjen i leiligheten vår. Reklamen lovde "blazingly fast" 56Kbit/s V.90 oppkobling, dersom vår internett-tilbyder hadde nyeste mottakerutstyr. La meg med en gang si; dette virket. Linjen tok ca 30 sekunder å koble opp, for deretter å koste vanlige tellerskritt for den tiden jeg var oppkoblet. "Blazingly fast" lot seg imidlertid helst oversette som "sirupstreigt". Dette var i 1998 og bredbånd som terminologi var ennå ikke innarbeidet i det norske språk, samtidig som Internett hadde utviklet seg til et relativt grafisk medium.
Året etter fikk jeg ut fra profesjonelle behov på jobben tigget meg til "framtidsteknologien" fra Telenor, ISDN. Med doble kanaler og digital overføring så jeg fram til en knirkefri og ikke minst rask internetthverdag, 128Kbit/s da gitt! ISDN ga meg muligheten til to ting, tilnærmet umiddelbar oppkobling og nok båndbredde til å komme over terskelen der WWW kan oversettes til "World Wide Wait". Men for å oppnå optimal hastighet, betalte jeg dobbelt opp, telleskritt for to linjer. Nedtur. Resultatet ble surfing med marginalt større hastighet enn over vanlig modem, og ingen praktisk sammensmelting av nettverket og meg/min maskin som en node.
Det var sent i 1999 at bredbånd som fenomen begynte å oppstå i norsk bevissthet, NextGenTel var blant de første tilbyderne som leverte ADSL til vanlige forbrukere, mens Telenor hang etter i å bygge ut sine telefonsentraler da ISDN-satsnignen deres skulle melkes for siste dråpe. Et stykke inn i det nye millenniet fikk jeg endelig lagt inn den etterlengtede teknologien; 512Kbit/s inn og 128Kbit/s ut, samt alltid-på oppkobling. Brukermessig opplevdes dette som befriende. Plutselig kunne jeg på en systematisk og noenlunde brukende måte knytte meg opp til de ulike nettverkene og maskinene på jobben. Alt var vel og bra til den første gangen jeg skulle laste opp et bilde av relativ store dimensjoner, og så progresjonsindikatoren gå helt i frø. Alt i alt økte ADSL mitt hjemmenettverksbruk, uten å revolusjonere den.
Den store omveltningen kom da jeg fikk tilgang til en trådløs nettverksboks og en bærbar datamaskin hjemme. I løpet av noen måneder opplevde jeg hvordan teknologi kan forandre den måten man henter inn, behandler, bruker og produserer informasjon og kommunikasjon. Fra å være noe som sto i kroken på skrivebordet, ble datamaskinens status betydelig oppgradert. Nå framstår den som et av familiens nav hvor stadig fler hverdagslige aktiviteter samles og knyttes opp mot. TV-programmet i dag? www.storavisen.no/tv. Når kommer skatteoppgjøret? www.skatteetaten.no. Bilder fra siste familiebesøk? e-post til bror og mor. Glemt husleien? www.skandiabanken.no. Trenger ny bil? www.finn.no. Lekseoversikt og neste foreldremøte? Kikk på skolens LMS.
Datamaskinens bevegelse fra et statisk og eksotisk leketøy med unifridd verktøypotenisale til familiens dynamiske og transparente underholdnings-, informasjons- og kommunikasjonsnav er avhengig av to ting, flyttbarhet og båndbredde. Flyttbarhet ivaretas av overgangen til bærbar og trådløs teknologi i hjemmene, båndbredden av de ulike konkurrende løsningene som finnes på markedet i dag.
Det er flere faktorer som etter mitt skjønn kommer til å bidra til å akselrere denne utviklingen fra gruppen av "early-adopters" (som jeg bekjenner meg som en del av) til brede lag. Først ut er de litt grå offentlige tjenestene. Når skolene er oppkoblet og har funksjonelle grenseflater for skole-hjem samarbeid, når kommunene har portaler der informasjon og elektronisk saksbehandling går hånd i hånd, når større statlige instiutsjoner og helsevesenet kommer på banen med tjenestebestilling, oppfølging og informasjon, vil hjemmebrukeren letter ta de skrittene som må til for å nyttigjøre seg disse tilbudene. Det andre er utviklingen mot å standardisere høykapasitets trådløse nettverk.
IEEE er organiasjonen som holder i trådene i standardiseringsprosessen. Den viktigste utviklingen skjer nå innen for standardene med felles forstaving 802, hvor 802.11b er den mest utbredte i dag, nemlig trådløse lokale nettverk. Man ser for seg trådløse nettverk på tre nivåer: et personlig, et lokalt og et som man kaller "metropolian" (som man skjønner, en navngiving som reflekterer amerikanske demografiske forhold. Så i nær framtid se opp for dingser og reklameskryt som annonserer med:
WPAN (Wireless Personal Area Network, 802.15.3), for sammenkobling av bærbare dingser og dupper, etterfølgeren til Bluetooth med kapasitet på 55Mbit/s
WLAN (Wireless Local Area Network, 802.11b,g,a), det man vanligvis tenker på som trådløse nettverk
WMAN (Wireless Metropolian Area Network, 802.16a), teknologien med potensiale for å spre trådløst bredbånd til store områder.
|
Utskriftversjon
Geir Ottestad
