Et utsagn fra en lærer i det nasjonale forskningsprosjektet PILOT illustrerer dette: ”Vi planlegger å bruke LMS på onsdager”. Fortsatt oppfattes IKT som noe fremmed i skolen. Forsøk med IKT kommer og går, analog praksis består.
Alfabetet og det skrevne ord ble oppfattet som en ekstern og fremmed teknologi av Platon. Han fryktet at skrivekunsten ville produseres utenfor bevisstheten og ødelegge hukommelsen (Faidros-dialog). Nye teknologier har alltid blitt møtt med skepsis. Imidlertid er skrivkunsten i dag blitt en del av oss – noe naturlig.
I gjennomsnittsskolen er tilgangen på Internett dårligere enn i arbeidslivet og i hjemmene til elevene. Det ville være et kulturelt tilbakeskritt hvis tilgangen til blyant, papir, tavle og bok ble begrenset: ”Per denne uken kan du arbeide en time med matematikkboken, deretter går du til køen for papirutlevering, men husk at du låner en blyant først”. Det ville vært et kulturelt fremskritt hvis morgendagens skole utviklet bedre læring med IKT.
For å møte kompleksitet og raske endringer i informasjonssamfunnet må vi utvikle en kultur for læring. Dette var en av utfordringene for Kvalitetsutvalget. I ”NOU 2003: 16 I første rekke” (Kvalitetsutvalget) introduseres ”IKT-kompetanse” som ”den 4. kulturteknikk”. Digital kompetanse defineres som del av basiskompetansen og sidestilles med ferdigheter i skriving, lesing og regning. Utvalget går inn for at digital kompetanse må konkretiseres og bygges inn i læreplaner for fag og IKT beskrives som del av ”en samlet utviklingsstrategi”. Utdanningspolitisk bidrar kvalitetsutvalget med en digital agenda for en ny norsk grunnopplæring.
Digital kompetanse og digital dannelse kan bidra som nøkkelbegreper i en ny ambisiøs nasjonal satsing på IKT i utdanning. Dette har jeg argumentert for i ITU-notatet om ”Digital kompetanse – fra 4. basisferdighet til digital dannelse” ble det poengtert at digital dannelse som visjon og mål for satsingen innebærer en helhetlig integrering av IKT for alle utdanningsinstitusjoner. Å integrere IKT helhetlig betyr at alle utdanningsinstitusjoner skal strebe etter å tilby elever og studenter en mulighet til å bruke IKT fortrolig og innovativt for å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse som de trenger for å oppnå personlige mål, og for å være interaktive deltagere i et globalt informasjonssamfunn.
En digital agenda i utdanningspolitikken omfatter arbeidet med å utarbeide nye læreplaner (L-06). Læreplaner som er utviklet for å utdanne elever for informasjonssamfunnet vil innbefatte blant annet en omlegging mot mer relevante eksamensformer (digitale vurderingsformer), bruk av digitale mapper, omfattende utbygging av en stabil IKT-infrastruktur med bredbånd, utvikling av digitale læringsressurser i et nasjonalt læringsnett, systematisk skoleutvikling og langsiktig satsning på FoU.
Hva skjedde med kvalitetsutvalgets digitale agenda for et ny norsk grunnopplæring? I Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004): «Kultur for læring» forsvinner det helhetlige digitale kompetansebegrepet. Med viten og vilje introduserer St. meldingen “grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy”. Et ferdighetsbegrep med forankring i industrisamfunnet fremstår som det sentrale i meldingen. Dermed fremmes en amputert kultur for læring. En lovende langsiktig satsing på digital kompetanseutvikling er med andre ord parkert. Program for digital kompetanse er penset inn på et sidespor i norsk utdanningspolitikk. Vel, da vil vi fortsatt høre at lærere skal bruke data på onsdager.
Artikkelen er også publisert i Skolemagasinet nr. 4/2004.
|
Utskriftversjon
Morten Søby
