Innovasjonen som forsvant

Etter flere års strategisk satsning er situasjonen nå preget av usikkerhet. ’Program for digital kompetanse’ har for mange av oss representert et spennende og viktig grep for tiden fremover, en satsning som også har blitt lagt merke til ut over landets grenser. Men så begynner det hele å butte, hva er det egentlig som har skjedd? Jeg mener det er to viktige grunner til motbøren.

Det ene gjelder et dramatisk kutt i bevilgninger til feltet innen rammene av Forsknings- og utdanningsdepartementet. Det vi opplevde med fjorårets budsjett innebærer at man har skåret til beinet og at det som nå gjenstår kun er til for å opprettholde et minimum av oppgaver. Dermed blir svært lite igjen til å videreutvikle det innovasjonsarbeid som har preget utviklingen siden midten av 1990-tallet. Faren er nå at fokuset på innovasjon og nyskapning i læring med IKT forsvinner, og at frirom for nyskapning mister sitt driv. Det er å håpe at ’Lærende nettverk’ kan ivareta noen av disse utfordringene, men det innehar ikke noe bestemt fokus på innovasjon på linje med PILOT- og PLUTO-prosjektene.

Det andre gjelder overdreven tro på psykometriske målinger som nå råder grunnen i norsk skoledebatt. Det er tragisk å se hvordan studier som PISA og TIMMS blir brukt og misbrukt. La meg presisere at jeg ikke har noe i mot målinger i skolen, og begge disse studiene har pekt på helt vesentlige mangler i norske elevers kunnskapsgrunnlag. Men jeg mener det er all grunn til å rope et varsku mot troen om hva slike målinger kan fortelle oss. Disse studiene er kun en tilstandsbeskrivelse. De sier ingenting om hvorfor tilstanden er slik den er, eller om hvordan skolen som organisasjon påvirker bestemte prosesser. Når dette ikke er klargjort skaper det grunn for alle mulige tolkninger. Konsekvensen er at vi nå ser at alle skyter på alle i reneste vill-vest stil.

En slik tro på målingers fortreffelighet gir assosiasjoner tilbake til tidligere tiders instrumentelle oppfatning av læring. I mange land ser man nå økte tendenser til testing. Men i land som USA og England eksisterer det samtidig viktige motkrefter som blir hørt, som forteller oss at det er andre sider ved læring som slike tester ikke fanger opp. Vi ser også at en rekke asiatiske stater, for eksempel Hong Kong og Singapore, som alltid har skåret høyt på internasjonale sammenligninger i elevers kunnskapsnivå, nå i større grad retter seg mot prosjektarbeid og problembasert læring, og nedtoner betoningen av tester. Dette kommer ikke fram i den norske debatten.

I denne situasjonen frykter jeg også at perspektivene på digital kompetanse og innovasjonsarbeidet i norsk skole lett forsvinner ut i ingenmannsland. Et område man ikke helt vet hvor man skal plassere og et innovasjonsarbeid på søk etter nye og alternative læringsformer man ikke helt vet resultatene av vil lett bli satt på sidelinjen.

Kompetansebegrepet blir snevret inn til å gjelde visse ferdigheter og basiskompetanser. Det er nå så sterke føringer på hva som utgjør kjerneelementene i skolens kompetansebegrep at andre sider ved dette forsvinner. Vi ser det for eksempel i forhold til ’Medier og kommunikasjonsfaget’ på studieretning for allmenne fag som nå foreslås kuttet til halvparten av timetallet og rasering av det som er fagets egenart i koblingen mellom praksis og teori. Den typen fag av allmenndannende karakter er det ikke plass til i dagens skole.

Det mange ikke ser er at kunnskap er helt sentralt i spørsmål om digital kompetanse. Vår forståelse av kunnskap er i en brytningsfase i det såkalte ’kunnskaps-’ eller ’informasjonssamfunnet’. Det endrer hvordan vi arbeider med kunnskap i faglige sammenhenger, og påpeker den store betydning av å kunne forholde seg til læring som prosess, kildekritikk og vite hvor man finner den type informasjon man trenger for å løse visse oppgaver. Denne siste delen er det som er mest fraværende i dagens debatt og som er sentralt ved det innovasjonsarbeid som har pågått i skolen gjennom flere år.

Hvordan skal vi gi våre unge den nødvendige kompetansen som det digitale samfunn stiller oss overfor når det gjelder ’høyere ordens tenkning’, og sammensatte læringsprosessene som vår komplekse verden krever. Dette krever basiskompetanse. Men det å lære å lese og skrive må ikke kun være et mål i seg selv. Det er en kulturferdighet som gir oss muligheter til å tilegne oss ny kunnskap og innsikt. Det er på dette nivået norske elever bør være verdens beste.

Og det er her den digitale kompetansen blir sentral. Departementer sier selv at digital kompetanse skal fungere som brobygger mellom de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning. Og det er to sentrale utfordringer i dette nå. Det ene gjelder å få utvidet perspektivet på kunnskap og kompetanse. Derfor må vi nedtone troen på målinger. Vi må vite bedre hva vi skal bruke målinger til og hva de kan og ikke kan fortelle oss. Det andre gjelder at vi må utvikle bredt sammensatte indikatorer og studier av hva digital kompetanse innebærer og de konsekvenser det har. Begge disse utfordringene krever at vi har et nasjonalt trykk på innovasjon og nyskapning. Et innovasjonsarbeid jeg mener er blitt skjøvet til side for andre hensyn og som vil bremse en viktig utviklingsprosess i norsk skole de kommende år.