Læring og sosial programvare

I forbindelse med utdanning og (e)-læring utpekes gjerne web 2.0 som den teknologien som kan bringe læring mer i takt med informasjonssamfunnets krav til kunnskapsdeling og kompetanseutvikling. Web 2.0 fremheves ofte som en motsetning til mer tradisjonelle former for læringsteknologi, slik som LMS eller – i mangel av et mer spennende ord – pedagogisk programvare. Der sistnevnte beskrives som rigide, hierarkiske og kontrollerende teknologier, karakteriseres web 2.0 gjerne som kreative og delingsorienterte teknologier hvor brukerne selv skaper, utveksler og organiserer innhold. Debatter om hvilke former for IKT som er mest egnet for utdanning handler ikke bare om teknologi men også om ideologi: Om hva vi mener læring er og skal være og hvordan teknologi kan eller bør brukes i utdanningen. Mens LMS og pedagogisk programvare relativt enkelt kan plasseres i en tradisjonell og hierarkisk pedagogiske tradisjon, signaliserer web 2.0 en revitalisering av den progressive, dynamiske og samfunnsrelevante pedagogikken.

Men hva er egentlig sosial programvare, spesielt i forhold til tradisjonell læringsteknologi og hvorfor kan web 2.0 være interessant i forhold til IKT og utdanning?

Et særlig interessant aspekt ved mange web 2.0-fellesskap, er at barn og unge produserer noe, de modifiserer objekter som allerede finnes og de deler og kommenterer hverandres sammensatte tekster. Eksempelvis florerer det av ”musikkvideoer” på nettet med karakterer fra World of Warcraft. For noen uker siden så jeg en slik video hvor dverger og orker fra VoW-universet danset rundt på bordet i et vertshus mens de sang Monty Pythons sang om ridderne av det runde bord. Dette vitner om en type kreativitet og lekenhet, men også kulturell og teknologisk kompetanse som vi med interesse for skole og utdanning kan la oss inspirere av.

Web 2.0 eller 1.0?
Så er spørsmålet: Er det web 2.0 som gjør dette mulig? Kunne de gjort noe like kreativt i en skolesammenheng med hjelp av for eksempel et LMS-system – Nei, sannsynligvis ikke. Dette skyldes først og fremst at LMS-er er relativt lukkede hvor alle mulige typer verktøy tilgjengeliggjøres i et system. I praksis blir det derfor fort systemet selv som kommer i fokus og ikke hvordan teknologien passer i forhold til konkrete læringsaktiviterer, som å lære om Newtons lover med hjelp av en simulasjon. Dette betyr selvsagt ikke at LMS-systemer ikke kan kombineres med slike applikasjoner. Problemer oppstår først om skoler setter likhetstegn mellom integrering av IKT i sin pedagogiske virksomhet og innkjøp av LMS.

Når det er sagt – er det gitt at læring i skolen er det samme som kulturproduksjon på blogger eller fan fiction sider? Og er det nødvendigvis slik at det er teknologiene som gjør det som skjer på disse sidene til noe bra? Jeg tviler – ikke fordi jeg mener teknologi gir viktige og nødvendige bidrag til læring og utdanning. Snarere tvert i mot. Vi vet at for eksempel simulasjoner, diskusjonsverktøy og sammensatte tekster integrert i læringsarbeidet gir god læringseffekt. Poenget er at det er samspillet mellom teknologiens muligheter og hvordan disse mulighetene faktisk utnyttes og brukes som gir gode resultater.

Det som gjør mye av det som foregår på YouTube, fanfiction.net, flickr og wikis til noe bra, er at mennesker faktisk investerer tid i det – de deler egenprodusert innhold, de uttrykker sine meninger, de kommenterer og kritiserer hverandres bidrag og de skaper noe kvalitativt nytt. Det som først og fremst driver slike fellesskap er felles interesser og felles mål.

Dette er selvsagt gjort mulig av teknologiske løsninger – av at det er enkelt å publisere og finne likesinnede på tvers av landegrenser. Men det finnes også nok av eksempler på at den hurtige teknologien, at enkelheten i å publisere sine meninger også kan føre til en forflatning. Man kan jo spørre seg om publisering av sjikanerende karakteristikker av fotballtrenere eller uredigerte bilder fra festen på lørdag nødvendigvis innebærer et kulturelt framskritt. Det at ting publiseres nesten før noe har skjedd, gjør nødvendigvis også noe med kvaliteten på argumentasjon og resonnement.

Etablerte publiseringskanaler har ofte de fordeler at meningene vurderes i forhold til visse kvalitetskriterier. Men dette gjelder også mer etablerte web 2.0-fellesskap på nettet, slik som fanfiction.net. Her er det definitivt ikke det glade anarki som rår. Deltagerne selv etablerer og forvalter klare retningslinjer og genrekrav i forhold til hva det er som gjelder som relevante og gode bidrag.

Forstått som en type lærings og interessefellesskap ligner disse på noe av det vi ønsker å få til i skolen – at elever produserer noe, at de får relevant feedback, at det er interessert og engasjert i det de gjør og at det finnes klare kvalitetskrav som er tydelige og artikulerte i læringsfellesskapet. Vi ønsker ikke at elevene bare ukritisk gjengir noe de har funnet på nettet, eller at de bare uttrykker sine personlige meninger uten å være i stand til å begrunne dem eller analysere dem.

Web 2.0 og utdanning
Over lanserte jeg motsetningen mellom en restaurerende og en progressiv pedagogikk. Der førstnevnte fokuserer på disiplin, levering av autorisert innhold og anstrengelse, fokuserer den andre på lek, relevans og samarbeid. Utfordringen er å skape læringsmiljøer i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene: Hvor elever skaper noe, får kommentarer fra lærere og medelever, resonnerer, reviderer og får tid til å gjøre dette innenfor strukturerte rammer med klart formulerte mål og formål. Å få til dette i en komplisert institusjon som skolen er ingen lett oppgave. Det er mye enklere å få det til i sammenhenger hvor barn og unge er drevet av en felles interesse, slik som å bli den beste krigeren i World of Warcraft eller skrive den beste fortellingen på fanfiction.net.

Men det er nå engang slik at det ikke er skolens oppgave å lære elevene å bli gode dataspillere. Selv om det kan være viktig nok å ta utgangspunkt i elevenes interesser, skal elevene også bli gode i noe samfunnet som helhet bestemmer er viktig og relevant. De skal lære kunnskaper, ferdigheter og holdninger som har verdi ut over deres egeninteresse. En hovedutfordring i så måte blir å skape engasjement og motivasjon for læring. Mye er gjort om elevene får en følelse av at det de gjør er meningsfullt og relevant og at de kan gjøre erfaringer. Men disse erfaringene er ikke bare deres egne private erfaringer. Nei de er erfaringer som kan problematiseres og som kanskje bør revurderes i forhold til hva lærere og medelever sier, i forhold til hva Wikipedia sier eller i forhold til hva anerkjente fagpersoner på området sier.

Web 1.0 eller 2.0?
Så til det store spørsmålet. Hvilke teknologier er det så som kan hjelpe oss å realisere dette? Det finnes dessverre ingen enkle svar på dette. Ulike teknologier har ulike muligheter og begrensninger. Hva som fungerer er avhengig av hva man ønsker å oppnå og hvilke mål man har med opplæringen. Og selv da er teknologiens innvirkning på læringsutbyttet helt avhengig av hvordan teknologien faktisk brukes. IKT kan gi godt læringsutbytte og det kan gi dårlig læringsutbytte. Hvis det kun brukes som avanserte informasjonsutvekslings og -organiseringssystem gir det sannsynligvis liten merverdi ut over at den allerede eksisterende praksis kan effektiviseres. Om det imidlertid brukes til å simulere komplekse fenomener, organisere store mengder informasjon og dele, kommentere, kritisere og revidere kunnskap, og om denne bruken er forankret i en pedagogisk praksis med klare mål, gode støttestrukturer og inspirerende lærere, gir dette med stor sannsynlighet godt læringsutbytte.

Spørsmålet er om vi i tråd med en progressiv pedagogisk tradisjon skal gi barna blanke ark og fargestifter, hammer, spiker og plankebiter (les HTML) og be dem lage sine egne læremidler, eller om vi mer i tråd med en restaurativ tradisjon skal gi dem ferdigproduserte læremidler spesiallaget for å formidle et spesifikt innhold eller en ferdighet? Det interessante med gode web 2.0 fellesskap i denne forbindelse, er at de gir inspirasjon og modeller for hvordan gode læringsmiljøer kan skapes i spenningsfeltet mellom disse pedagogiske tradisjonene.

Artikkelen er publisert i SkoleMagasinet 2/2007.