Proteser
Mennesket har alltid hatt drømmer og visjoner om hva teknologien kan utrette. Dette vises for eksempel i flere av de greske mytene. Prometeus forsøkte å stjele ilden fra gudene. Han drømte om en teknikk som skulle gjøre det mulig å beherske ilden. Ikaros drømte om å fly i verdensrommet. Kongen Pygmalion ville gjøre en kvinnestatue til et levende menneske. Han laget statuen av elfenben og ble så forelsket i den at Afrodite bestemte seg for å puste liv i den. Drømmen om at mennesket kan skape seg en dobbeltgjenger går også igjen i jødisk magi. Her finner vi betegnelsen golem. Det betyr opprinnelig et ufullkomment menneske eller foster som kan bli levende gjennom magiske ritualer.
Mytene gjenfinnes senere i bl.a. romantikken. I Mary Shellys roman Frankenstein skaper menneskene et kunstig menneske som utvikler seg til et uhyre. Mange av drømmene fra mytene er forlengst realisert. Beherskelsen av ilden. Flyet. Roboten. Allerede i mytene skisseres en spenning mellom menneskets mulighet for styring og skaping av teknologi på den ene side og teknologiens farer og dens determinerende funksjon på den annen side. I mytene blir mennesket ofte straffet fordi de prøver å være Gud. Prometeus ble straffet fordi han ville stjele noe som ikke tilhørte han. I Pygmalion myten er det bare en gud og ikke mennesket som kan gi statuen liv.
Freud påpekte i Kulturens ubehag (1929) at sivilisasjonsutviklingens pris var disiplinering, sublimering og undertrykkelse av begjæret. Samtidig karakteriserte han sin samtids teknologi i form av proteser som forbedrer menneskets egne organer. Protesene forflytter grensene for kroppens og sansenes funksjonsområder. Han nevner at motorer stiller “veldige kræfter” til menneskets rådighed (Freud, 1984, s. 37). Takket være skip og fly kan hverken vann eller luft hindre menneskets bevegelser. Briller korrigerer defekte øyne, med teleskopet kan vi se langt av gårde. Mikroskopet overvinner grensene for det synlige. Fotoapparatet fastholder de visuelle inntrykk, slik som en platespiller fastholder de forgjengelige lydinntrykk. Begge er egentlig materialiseringer av vår evne til å erindre: av vårt minne. “Med telefonens hjælp er han i stand til at høre over afstande, som selv eventyret ville have respekteret som uovervindelige” (Freud, 1984, s. 37). Ifølge Freud er mennesket: “...så at sige blevet enslags protesegud, temmelig storslåt, når han ifører sig alle sine hjælpeorganer; men de er ikke sammenvokset med ham og volder ham endnu fra tid til anden meget besvær” (Freud, 1984, s. 38).
McLuhan så i 60-årene mediene som en forlengelse og perfeksjonering av menneskets sanseapparat. I hans perspektiv er de elektroniske mediene proteser - en global utvidelse av kroppen og hjernen som avskaffer både tid og rom: “Vi nærmer oss med hurtige skritt den endelige fase i forlengelsen av mennesket - den teknologiske “simulering” eller etterligning av bevisstheten. Derved vil kunnskapens kreative prosess bli forlenget til å omfatte hele det menneskelige... Enhver forlengelse av mennesket, enten den er en forlengelse av huden, hånden eller foten, berører hele det psykiske og sosiale kompleks” (McLuhan, 1968, s. 19). Ifølge McLuhan overvinner mennesket sin egen naturs begrensninger via mediene som proteser. 1
Hos Freud er protesen grenseflaten mellom det menneskelige og kulturens omgivelser. Er protesen innenfor eller utenfor grenseflaten? Hvis handling sees som mediert, blir protesen både indre og ytre i et komplementært forhold. Gregory Batesons eksempel om den blinde mannen og stokken kan illustrere dette. Når mannen har lært å bruke den, blir den en del av hånden. Hånden er en del av kroppen som igjen inngår i en interaksjon i et komplekst system. Hos Bateson er “a mind” - det mentale eller psykiske et aggregat av deler som interagerer (Bateson, 1979, s. 102). Når barn leker i et dataspill, er spillet en del av det psykiske. “We make material artifacts in order to interiorize them: we make things so that they will in turn remake us, revising the interior of embodied consciousness” (Scarry, 1994, s. 97).
Siden antikken har ulike gjenstander blitt laget av medisinske årsaker for å erstatte organer som mangler eller er skadet. Gjennom historien har mennesket, med bruk av verktøy og teknologi, overskredet kroppens biologiske grenser og naturens lover. Ortopedisk industri ekspanderte etter første verdenskrig. Lemlestede soldater som vendte hjem skulle med teknikkens nyvinninger forbedres til moderne mennesker. I denne sammenheng har protesen en restorativ og normaliserende funksjon og inngår som et element i den store fortellingen om evolusjon og sivilisasjonsutvikling: “Transferring the term prosthesis from the field of rehabilitation (it self an intruguing term) gathers a fascinating, appalling congeries of emotion and need that accurately conveys the attitudes contemporay academics and intellectuals in the humanities hold toward technology” (Landow, 1992, s. 170).
Protesen som metafor kan bidra når det gjelder analyser og erfaringer på nye områder innen informasjonsteknologi, sosialisering og kultur. Protesen som metafor kan skape en spenning mellom begreper fra to ulike områder. Samtidig kan protesebegrepet holde sammen inkompatible områder som menneske-maskin, natur-kultur osv. Freud (1984), McLuhan (1968), Baudrillard, 1993, s. 16), Lyotard (1982, s. 85), og cyberpunk forfatterne har alle tatt i bruk protesemetaforen.
Metafor kommer fra det greske meta-pherein, som betyr “overføring”, eller riktigere: “bære et annet sted”. “Meningen” med metaforen ligger ikke det ene eller andre referansesystemet, men i interaksjonen mellom de to. Metaforen kan skape innsikt fordi den er: “...our means of effecting instantaneous fusion of two seperate realms of experience into one illuminating, iconic, encapsulating image” (Nisbet, 1969, s. 4).
Bruken av metaforen har lenge vært forbundet med poetisk kreativitet, subjektive figurer og retorisk ornamentering. En tendens er imidlertid at metaforen betraktes som langt fra dekorativ og fremmed fra tanke og handling. Et forskningsfelt undersøker den vide utbredelsen og viktigheten av metaforer i hverdagslivet. 2 En annen tilnærming går ut på å studere dens rolle i vitenskapens verden. 3 Samtidig, gjennom arbeidet til historikere, sosiologer og antropologer, har man beveget seg bort fra antagelsen om at forskere er hermetisk lukket i sine laboratorier, fritatt fra sosiale og kulturelle aktiviteter. Metaforen er der allerede: “Metaphora sirkulerer rundt i byen, den frakter oss som sine innbyggere, følger alle slags ruter, med gatehjørner, røde lys, enveiskjøringer, veikryss eller overganger, fartsbegrensinger og påbud. For dette kommunikasjonsmiddelet er vi - metaforisk sett, selvsagt, og i henhold til måten å bo på - innholdet og ordlyden: Passasjerer, opptatt og forflyttet av metaforen” (Derrida, 1996, s. 33).
Protesemetaforen åpner for en tverrfaglig undersøkelse av den klassiske natur-kultur-teknologi. I sivilisasjonskritikk opereres det med en menneskelig kjerne som biologisk og fysisk vesen; den første natur. Historien handler om samspillet mellom en gitt første natur og det sosiale og kulturelle feltet i den menneskeskapte annen natur. Denne enkle natur-kultur-dikotomien finnes i mer raffinerte og differensierte utgaver, men i bunnen av moderne kulturteorier ligger alltid motsetningen mellom første og annen natur. Analytisk har dette motsetningsparet hatt en uimotståelig slagkraft.
Protesebegrepet kan både være en kreativ åpner av erfaring og innsikt og samtidig en blender. Protesen gir muligheter til utvikling av identitet og kunnskap. Slike perspektiver finner vi hos Freud og McLuhan. Samtidig kan protesen frata mennesket kontrollen, den kan bli en egen livsform.
C. P. Snow advarte på 50-tallet mot å skille teknologi og kultur. Det ville føre til at teknologien utviklet en rasjonalitetsform med utgangspunkt i naturvitenskapen uten kulturkunnskap og at kulturanalysene fra humaniora og samfunnsvitenskapen manglet teknologikunnskap. I tidsskriftet Digital kompetanse er det en utfordringen å føre diskusjonen om teknologi og pedagogikk/kultur sammen. I en slik diskusjon er Manuell Castells en bidragsyter. Han beskriver utvikling av kunnskap gjennom:"... a co-evolution between the human brain and the computer learning from each other...So a computer cannot become a subject in its own right, but I could have a computer as an extension of the mind, whose reactions and help affect the mind, inducing individualized co-evolution between people and their machines" (Castells, 2003, s. 137).
1 McLuhan henter sin proteseforståelse av mediene fra antropologen Edward T. Hall (1981). I 1959 utga Hall boken The Silent Language (New York: Anchor Book). Her sees all teknologi og alle medier som en forlengelse av menneskekroppen: “Today man has developed extensions for practically everything he used to do with his body. The evolution of weapons begins with the teeth and the fist and ends with the atom bomb. Clothes and houses are extensions of man's biological temperature-control mechanisms. Furniture takes place of squatting and sitting on the ground. Power, tools, glasses, TV, telephones, and books which carry the voice across both time and space are examples of material extensions. Money is a way of extending and storing labor. Our transportation network now do what we used to do with our feet and backs. In fact, all man-made material things can be treated as extensions of what man once did with his body or some specialized part of his body” (56-57).
2 Ifølge Lakoff, G. & Johnsen, M. (1986): Metaphors We Live By (Chicago: The University of Chicago Press) gjør metaforbruken i hverdagen det mulig å forstå og erfare et sett av ting i lys av andre. Det vi erfarer med en metafor er en form for “reverberation” som føles “...down through the networks of entailments that awaken and connect our memories of our past.... and serves as possible guide for futures ones” (140).
3 Se f.eks. Thomas S. Kuhn: “Metaphor in Science” i Ortony, A. (ed.) (1994): Metaphor and Thought. Cambridge: Cambridge University Press, og Taylor, W. (ed.) (1984): Metaphors of Education. London. Heinemann Educational Books
Referanser
Bateson, G. (1979). Mind and nature. London: Bantam Books.
Baudrillard, J. (1993). «Xerox og det uendelige». I Rasmussen, T., & Søby, M. (red.). Kulturens digitale felt. Oslo: Aventura, s. 15–23.
Castells, M. & Ince, M. (2003). Conversations with Manuel Castells. Cambridge: Polity Press.
Freud, S. (1984). Kulturens ubehag. København: Hans Reitzels forlag.
Hall, E.H. (1981). The Silent Language. New York: Anchor Books
Kuhn. T.S. (1994). Metaphor in Science. I Ortony, A. red. (1994): Metaphor and Thought Cambridge: Cambridge University Press
Lakoff, G., & Johnsen, M. (1986). Metaphors We Live By. Chicago: The University of Chicago Press
Landow, G.P. (1992). Hypertext. Baltimore: Johns Hopkins University Press.’
Lyotard, J.F. (1982). Viden og den post-moderne tilstand. Århus: Sjakalen.
McLuhan, M. (1968). Mennesket og media. Oslo: Gyldendal.
McLuhan, M. og Q. Fiore (1967). The Medium is the Massage. New York: Bantam Books.
Nisbet, R. (1969). Social change and history: aspects of the Western theory of development. New York: Oxford University Press.
Scarry, E. (1994). «The Merging of Bodies and Artifacts in the Social Contract», i Bender, G., & Druckrey, T. (red.): Culture on the Brink. Seattle: Bay Press, s. 85–99.
Taylor, W. (red.) (1984). Metaphors of Education. London: Heinemann Educational Books.
Wills, D. (1995). Prosthesis. Stanford: Stanford University Press.
|
Utskriftversjon
Morten Søby
